"Feminismen kjemper en tofrontskrig», sa nylig den svenske feministen Nina Bjørk på en konferanse avholdt av Kvinnefronten i Oslo. På denne ene siden står nyliberalistene og forsvarer sexindustrien og skjønnhetsindustrien med kvinners frie valg. På motsatt side står de nykonservative, som påberoper seg friheten til å underkaste seg fasthugde kjønnsroller. Der feminismen ser undertrykkende strukturer, hevder meningsmotstanderne individuell frihet.
Under finansminister Stoltenbergs framleggelse av statsbudsjettet slo det meg at vi også kjemper på en tredje front: Mot dem som tenker at likestillingen er i mål. At foreldrepermisjon, barnehage og SFO har utlignet forskjellene.
I statsbudsjettet har regjeringen gjort flere kutt som treffsikkert rammer de meste utsatte kvinnene: mødre med svak tilknytning til arbeidslivet. I en tid der fødselstallene faller og barnefattigdommen øker, kutter regningen i overgangsstønaden for enslige forsørgere. Målet er å fase den ut. Engangsstønaden for fødende som ikke har opptjente rettigheter til foreldrepermisjon, blir kuttet fra 90.000 til 60.000.
Da budsjettet ble lagt fram sa finansminister Jens Stoltenberg: «Overgangsstønaden er laget i en tid hvor det å være enslig forsørger var det samme som at man ikke kunne forsørge seg selv. Og at få kvinner kunne forsørge seg selv. Men den tiden er over.» Han peker på at kvinner i dag kan levere barna på SFO og i barnehagen, så de har alle muligheter til å jobbe.
Men det er et stort inntektsgap mellom kvinner og menn, og gapet øker når vi får barn. «The motherhood penalty» gjelder også i Norge; en rapport fra Institutt for samfunnsforskning viser at mødre tjener i snitt 11–12 prosent mindre enn fedre, selv når tallene er kontrollert for arbeidstid, utdanning og sektor. Forskjellen på lønnsslippen er enda større når vi tar inn over oss at 36 prosent av kvinner jobber deltid.
Barnehage og SFO er på plass. Da er visst kjønn uten betydning.
Kvinner tar fortsatt mer ansvar for det ulønnede omsorgsarbeidet. I tillegg bryter reproduksjonen inn i kvinners liv på en helt annen måte enn den gjør for menn. Kvinner med svak tilknytning til arbeidslivet blir skjøvet ut i en veldig vanskelig situasjon når de blir gravide. Mange må avbryte utdanning og mister framdrift fordi fødsel ofte ikke tilpasser seg skoleårets rytme. Har du vikarkontrakter, er frilanser eller tar løse vakter har du stor risiko for å miste hele inntektsgrunnlaget når du står foran en graviditet etterfulgt av et år med omsorgsansvar for et hjelpeløst spedbarn.
En stor andel kvinner, særlig dem med lav utdanning, jobber i bransjer der arbeidstiden på ingen måte forholder seg til barnehagens åpningstider. Når de blir alene med omsorgen må de faktisk gå ned i stilling eller finne på noe annet å gjøre. Innvandrerkvinner som føder og tar vare på spedbarn går glipp av norskkurs og arbeidsmarkedstiltak. I tillegg vet vi at voldsutsatte kvinner ofte frarøves muligheten til å jobbe, og mister kontroll over økonomien sin. Om de kommer seg ut av forholdet må de starte på nytt fra ingenting.
Dette er strukturelle betingelser i kvinners liv som regjeringen lukker øynene for når de kutter den stønaden som gir kvinner en mulighet til å hente inn etterslepet barnefødsler og omsorgsarbeidet gir, for å kunne etablere et liv som hovedforsørger.
Den nye innstrammingen er en del av Arbeiderpartiets «arbeidslinje-politikk». Det skal lønne seg å jobbe. Den underliggende tesen er at om alternativene ikke finnes, vil flere komme seg i jobb. Og på samme måte som nyliberalistene og de nykonservative lukker de øynene for de strukturelle ulikhetene.
I Stortingsmeldingen «En forsterket arbeidslinje» som regjeringen lanserte i 2024 er menneskene uten kjønn, uten barn og uten omsorgsforpliktelser som står i veien for deres bidrag til Norge A/S. Ikke ett tiltak blir løftet for å håndtere konfliktene mellom arbeidskapasitet og omsorgsansvar. Ikke ett sted blir betydningen av kvinners reproduktive arbeid tatt med i regnestykket. Barnehage og SFO er på plass. Da er visst kjønn uten betydning.
Som Emma Holten i Danmark og Charlotte Koren i Norge begge tydelig har vist, har kvinners reproduktive arbeid blitt systematisk usynliggjort av samfunnsøkonomiene. En politikk uten blikk for at reproduksjon og omsorg også er helt nødvendige samfunnsbidrag vil mødre alltid tape på.
Denne saken ble først publisert som en kronikk i Klassekampen 21. november 2025