Integrering og mangfold
Kvinnefellesskap i Fjorden sanitetsforening, Sandefjord.

Integrering og mangfold

Sanitetskvinner over hele landet spiller en aktiv rolle i det norske integreringsarbeidet. Vi har fokus på å inkludere og involvere kvinner med minoritetsbakgrunn.

Sanitetskvinnene etablerer møteplasser for kontakt, kommunikasjon og tillit mellom minoritets- og majoritetsbefolkningen. Vi har særlig fokus på aktiviteter og språktrening for minoritetskvinner, både for bosatte kvinnelige flyktninger og kvinner på asylmottak.

Minoritetskvinner har:

  • Senere integrering enn menn
  • En nøkkelrolle i familien
  • Mangler kvinnenettverk
  • For få arenaer til å praktisere norsk
  • Dårligere helse enn etniske norske kvinner og minoritetsmenn

Med 41 000 medlemmer fordelt på 600 lokalforeninger over hele landet er Norske Kvinners Sanitetsforening klare for å møte minoritetskvinnene der de lever og bor. Sanitetskvinnene tilbyr en møteplass for kvinner som gir trygghet og fellesskap i lokalmiljøet. Det å delta i en organisasjon eller forening er en god måte å bli integrert på, og er en viktig arena for å delta i samfunnslivet


Språkvenn

Innvandrerkvinner bruker lengre tid på å bli integrert enn menn. Mye kan gjøres ved å opprette møteplasser der man snakker norsk. Språktrening gir også adgang til yrkeslivet. Sosialt samvær forebygger ensomhet, bidrar til nettverk og mestring og styrker både fysisk og psykisk helse.

Sanitetskvinnene ønsker å utvide kvinnefellesskapet! Lokale sanitetsforeninger etablerer lokale møteplasser mellom norske kvinner og minoritetskvinner for samtale, felles opplevelser og aktiviteter som matlaging, sying og besøk i svømmehall. Sanitetskvinnene legger vekt på språktrening og tar opp aktuelle temaer med minoritetskvinnene.

Les mer om Språkvenn

Aktiviteter på asylmottak

Mange lokalforeninger har aktiviteter for familier, kvinner og barn på asylmottak i sitt lokalmiljø. Gode opplevelser kan bidra til å styrke fysisk og psykisk helse hos barn og voksne som bor på mottak, og gi en god start på integrering og inkludering i lokalsamfunn.

Sanitetskvinnene gir barn på asylmottak verdifulle opplevelser der de får delta på aktiviteter de ikke ellers har tilgang til. Det kan for eksempel være besøk i familieparker, kino, bowling eller julefest. Flere lokalforeninger bidrar også med klær og utstyr.

N.K.S. har siden 2016 hatt en intensjonsavtale med UDI, og slik er aktivitetene på asylmottak godt forankret i et samarbeid med det offentlige.

Vil du vite mer? Ta kontakt med rådgiver Cathrine Holst Salvesen, e-post: cathrine.salvesen@sanitetskvinnene.no


Bidrar til økt fokus på minoritetskvinner

I tillegg til å arbeide med å inkludere minoritetskvinner, setter vi fokus på helseutfordringer som spesielt gjelder jenter og kvinner i minoritetsmiljøer. Gjennom å bidra til økt kunnskap jobber Sanitetskvinnene med å forebygge livsstilssykdommer, bedre fysisk og psykisk helse samt å øke kunnskapen om seksuell og reproduktiv helse.

Vi arbeider også for å sette minoritetskvinners interesser på dagsorden. Slik bidrar vi til økt kunnskap og forståelse, og til å hindre diskriminering på bakgrunn av kjønn, etnisitet og religion.

Les mer under aktuelt om integrering

Safia - frihetskjemper og livsaktivist

Safia - frihetskjemper og livsaktivist

-Min far koran-lærer. Han prøvde å stoppe mamma fra å omskjære meg. Kjønnslemlestelse handler ikke om religion. Dette er en brutal ukultur for å kontrollere kvinners liv, sier Safia Abdi Haase.

60-åringen er utrettelig i sin kamp mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Hun bruker sin egen historie og erfaringer.
-Det har kostet meg mye, men det er verdt prisen. Ingen jenter skal oppleve å bli utsatt for dette forferdelige brutale overgrepet, som heller ikke alle overlever, sier Safia.

Hun påpeker at dette er har ikke noe med muslimer å gjøre, da det står i skriften at det gud har skapt skal ingen mennesker forandre.

- Kjønnslemlestelse skjer også i land der befolkningen er kristne, for eksempel Etiopia. En muslim skal følge Profeten og tenke sunni. Hva ville profeten gjort, og han drev ikke med kjønnslemlestelse av kvinner. Men når det kommer til kvinners underliv så gjør man slik som faraoene i gamle Egypt: Her ble kvinnelige slaver utsatt for kjønnslemlestelse slik at de ikke skulle blir gravide, eller virke fristende på faraoene, opplyser Safia.

 
Omskåret
to ganger

Hun glemmer det aldri den dagen hun også skulle bli ren. Ni-åringen gledet seg til å kunne sitte sammen med søstrene sine.

-Siden jeg ikke var omskåret sa de at jeg var uren og de ville ikke ha noe med meg å gjøre. En kveld kom mamma og sa at jeg måtte vaske meg godt nedentil, minnes Safia.

Etterpå ble hun tatt med inn i et rom. Hun var redd og moren var redd, men svært bestemt på at dette skulle gjennomføres.

- Jeg husker fortsatt lukten, der jeg lå fastbundet. Mamma holdt hodet mitt og sa at jeg kunne bite henne, og ga streng beskjed om at jeg ikke måtte skrike så stemmen min gikk gjennom veggene. Det ville bringe skam over henne. Føttene ble bundet fast og så begynte kvinnene å skave av klitoris og kjønnsleppene mine. Inne i mellom skvettet de sprit på for å holde såret rent. Alt skjedde uten noen form for bedøvelse. Etter omskjæringen ble bena og lårene mine bundet sammen. Slik skulle jeg ligge. Det endte med betennelse. Lege ble tilkalt og han satte en sprøyte med antibiotika, og ga beskjed om at lårene ikke måtte bindes sammen. Kvinnen tok på talkum og et klede så bandt de meg sammen igjen, forteller Safia.

Den stramme tauet gjorde at innholdet i sprøyta klumpet seg sammen i vevet, og Safia fikk høy feber og ble innlagt på sykehuset.

- Dette gjorde at mamma ikke mente at omskåringen var vellykket, og jeg ble omskåret en gang til, sier Safia.

 

Tvangsgiftet

Safia kunne blitt barnebrud. Hennes onkel på farssiden mente at hun var en passende kone for hans sønn - Safias fetter. Siden faren var koran-lærer reiste han dit det var behov for ham, og hun fikk være med til Kenya. Faren ville ikke gifte henne bort til brorens sønn.

Safias mor ville at datteren skulle bli gift, og i all hemmelighet hadde hun funnet en annen fetter. Hvis Safia ikke gjorde ville moren kaste en forbannelse over datteren. Somalia kan foreldre velsigne barna sine, men og forbanne dem.

-Ekteskapet var starten på 16 år med vold, voldtekter og verbal mishandling. Jeg trodde han skulle drepe meg til slutt, forteller hun.

Kvelertak

Familien flyttet til Kenya. Mannen var mye borte på jobb, blant annet i Irak og Syria. I disse periodene var det fred og ro i hjemmet for Safia og de tre jentene.

-En dag kom han hjem og spurte den lille jenta mi hva jeg hadde gjort. Hun var livredd faren og svarte ja til alt han sa, sier Safia.

Mannen likte ikke svaret.

-Han slo og tok kvelertak på meg. Jeg trodde jeg skulle dø. Jeg gikk hjem til foreldrene mine og fortalte hva han nå hadde gjort mot meg. Jeg ble sendt på dør. Pappa var lei seg, men ikke mamma, husker hun.

Da de kom hjem til seg selv, valgte hun å forsvare seg da mannen angrep henne.

-Jeg slo ham med en lommelykt så han gikk rett i bakken og klynket som et barn, og så gikk jeg til politiet, fremholder Safia.

Voldtatt på
passkontoret

Her fikk hun bli til neste dag. Politimannen som kom på vakt ga Safia informasjon om hvor hun kunne få hjelp, et senter som het Children welfare. En venninnen av moren bidro også med støtte og hjelp, og så kom dagen da hun skulle hente passene til seg og barna. Til slutt fikk hun en Talaq av en Sharia-domstol og dette er å betrakt om en slags separasjon.

- Før jeg fikk passene som kunne bringe oss i frihet, ble jeg voldtatt av han som skulle utlevere passene til meg og jentene. Jeg ble gravid og tok abort da jeg kom til Norge, sier hun.

 

Gir seg aldri

Tårene renner nedover kinnet når hun forteller, og pennen min flyter ikke så lett over sidene i notatblokka. Fotografen er også preget av 60-åringens sterke historie.

Hun sparer seg ikke, uansett hvor vondt det gjør. Om hun skal fortelle til hele verden om og om igjen, så er det hennes kall her i livet. Som først stopper når ingen jenter lengre blir omskåret, og får lov til å være frie til å bestemme over eget liv og egen kropp.

Hun har fortalt og fortalt til politikere og til helsepersonell. Hun har bidratt til av vi har en lov mot kjønnslemlestelse i Norge, og jobber for at Somalia og skal få et lovforbud.

 

Endelig fri

Hun formidler den gleden og ydmykheten hun har og som hun følge da Norge ville ta imot henne og døtrene. Første tiden bodde de på et mottak. Året er 1992.

- En dag ringte de fra Harstad kommune og sa de ville gi meg og barna et hjem. Når de ville lever fisk på døra, sa jeg at jeg ville lære å fiske selv, sier hun bestemt.

Hun tok grunnskolen, men så kom hun ikke lenger. Ola Bremnes og kona mente at siden Safia sang og spilte trommer kunne hun bli elev på musikklinja.

- Sammen med Ola var jeg med og arrangerte en multikulturell dag, Multicultara, som i år fyller 25 år. Han har også satt musikk til diktet jeg har skrevet: Krig koffør kom du?, forteller hun.

Videre tok hun sykepleierutdanning og en mastergrad i International Welfare and Healt Policy ved Høgskolen i Oslo. Siden 2005 har hun vært ansatt i Stiftelsen Amathea siden 2005. Her jobber hun med kvinnehelse, med dybdefokus på somaliske kvinner og FGM (kjønnslemlestelse).

Og hun er ferdig vandret.

- Norge ga meg et hjem og et liv, og tok i mot hele meg og all min bagasje. Jeg vil gjerne sette spor etter meg, og jeg vil være en medvandrer for alle kvinner som trenger det, sier Safia, og legger til:

-Jeg kommer til å være aktivist i hele mitt liv, lover hun.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kjønnslemlestelse  - hva trenger kvinnene?

Kjønnslemlestelse - hva trenger kvinnene?

-Kvinner som har vært utsatt for kjønnslemlestelse har ikke mange tilbud i dag. Vi har gjennom hele vår historie jobbet med å identifisere manglende helsetilbud, sier generalsekretær, Grete Herlofson.

N.K.S. inviterte denne uken til et seminar med temaet: Kjønnslemlestelse – hvordan forebygge, forhindre og hjelpe? Med fokus på hva vi kan gjøre i Norge for å sikre et bedre helsetilbud for kvinner som har vært utsatt for kjønnslemlestelse.

Økt kunnskap

- Vi trenger å tørre å snakke uten å bli dømt, og ikke bli sett på som offer. Kan en løsning være en egen seksuell klinikk? Og kanskje bli møtt av helsepersonell fra samme bakgrunn/opplevelse. Vi må fjerne tabu og stigma, og øke kunnskapen. Og man må kunne stole på legen, noe mange kvinner sliter med å gjøre i dag. Kvinnene må ikke bli sett på som offer, sier Vivian Mbanya ved Universitetet i Oslo. Hun forsker på, og arbeider med forståelse, for hvordan jenter og kvinner som er blitt utsatt for kjønnslemlestelse blir møtt av det norske helsevesenet.


Tillit og

holdninger

Hun legger til at man trenger mer kunnskap om temaet for å forstå hva som skjer på grasrotnivået.

-Vi trenger mer forskning og tall på dette, samt større studier, sa Mbanya.

Hun holder muligheten åpen for at hovedproblemet ikke bare skyldes manglende kunnskap blant helsepersonell, men at det også handler om etiske problemer og holdninger.

-Kvinnene oppsøker ikke helsevesenet på egen hånd dersom det ikke ligger en årsak knyttet til graviditet. Det finnes tilbud, men disse kvinnene vet ikke at de eksisterer. De er også redd for ydmykelse. Ofte fordi de har blitt utspurt av offentlige myndigheter, med fokus på det kriminelle/justispolitiske. De føler at de blir avhørt for å finne det kriminelle aspektet ved kjønnslemlestelse. Dette skaper ikke den nødvendige tilliten mellom bruker og behandler, påpeker Mbanya.

Kulturelt

Anisa Hajimumin er født i Somalia, og oppvokst i USA i et hjem med full likestilling. Hun var tidligere likestillingsminister i Somalia.

-Det var mye informasjon og snakk om kjønnslemlestelse i det somaliske samfunnet i USA. Normen var omskjæring. Forskningsstudier viser at av 182 kvinner var det 91 som svarte at de nøt å ha sex. Dette turte de ikke fortelle mannen i frykt for å bli oppfattet som promiskuøse. Du er «hore» om du nyter sex. Vi trenger kulturelle endringer. Praksisen er ikke religiøst betinget – kun kulturelt, sier Hajimumin.

 

Må ha med
mennene

Hun understreker at det er viktig å ha mennene med på laget.

- Skal man få til endring må man også få med mennene. Det hjelper ikke bare å informere kvinnene. Menn må si høyt at de ikke ønsker å gifte seg med omskårede jenter. Det er også viktig å få med seg de religiøse lederne som ambassadører, fremholder Hajimumin.

Et forslag som kom frem på seminaret var om man kan starte med et lavterskeltilbud, og ha veiledere som kan gi råd, spre kunnskap eller være en samtalepartner. Mental helse er også tabu, og dette må også være med.