Det er kommunene som har ansvar for å følge opp voldsutsatte i den kritiske fasen etter at de har brutt med voldsutøver. Krisesenterloven slår fast at kommunen har plikt til å gi de som har vært utsatt for vold i nære relasjoner helhetlig oppfølging, også etter at de flytter ut fra krisesenteret. Alt for ofte er imidlertid hjelpen for dårlig og kommer for sent.
Forestill deg at du står i ditt livs verste krise; du har flyktet fra ditt eget hjem, du er nedbrutt og redd. Så forsøker du å få hjelp, men blir møtt av noen som ikke tar deg på alvor. Du opplever å måtte fortelle den tunge historien igjen og igjen, uten å bli møtt med reell forståelse. Ingen hjelper deg å navigere rundt rettighetene du har.
Dette er realiteten til mange voldsutsatte kvinner som forsøker å bryte ut. Én av ti kvinner i Norge har opplevd grov vold i et parforhold.
Norge har forpliktet seg til å hjelpe voldsutsatte kvinner
Norge er forpliktet av internasjonale konvensjoner til å hjelpe voldsutsatte kvinner og følge dem opp etter samlivsbrudd. For problemet er ikke løst når den utsatte går. Å bygge opp et nytt liv kan være vanskelig, de som bryter med en voldelig partner sliter ofte med både psykiske og fysiske ettervirkninger av volden; selvfølelsen må bygges opp på nytt, og ofte må de samtidig skape et sosialt nettverk på et nytt sted. En del står uten inntekt og egnet bolig.
Voldskoordinator
Vi vet ikke sikkert hvor mange som lykkes med å bryte ut av voldelige forhold. Det vi vet, er at oppfølging av den voldsutsatte er avgjørende, og at dette er kommunens ansvar. Vil kommunene ta det ansvaret, med en stadig mer presset kommuneøkonomi? Vi mener alle voldsutsatte må få en egen voldskoordinator, som følger dem hele veien og har god kompetanse på vold i nære relasjoner. Koordinatoren må ha myndighet til å koble på andre nødvendige hjelpetjenester. I en tid med presset kommuneøkonomi frykter vi at dette ikke prioriteres.
Frivillige i Sanitetskvinnene bidrar
Frivillige i Sanitetskvinnene støtter voldsutsatte i reetableringsfasen med tilbudet Ressursvenn. Vi hjelper voldsutsatte med sosial støtte og praktiske gjøremål i en fase der mange kjenner seg veldig alene. Denne frivillige innsatsen skal være et supplement, men enkelte frivillige må gjøre mer, fordi flere kommuner ikke tar nok ansvar. Vi vet at hjelpen flere steder er mangelfull og fragmentert, med ulike instanser som ikke evner å samarbeide.
16-dagerskampanjen skal skape bevissthet og minne regjeringene om det ansvaret de har forpliktet seg til. Den går fra FN-dagen for avskaffelse av vold mot kvinner, 25. november, fram til menneskerettighetsdagen 10. desember. Norge er tilsluttet internasjonale konvensjoner som Istanbul-konvensjonen, som forplikter oss til å gi voldsutsatte god oppfølging.
I 2022 slo Riksrevisjonen fast at svakheter i det helhetlige hjelpetilbudet kan bety at voldsutsatte ikke får den hjelpen de trenger. Staten har ikke i tilstrekkelig grad fulgt opp og fått kommunene til å ta sitt ansvar, fastslo Riksrevisjonen. Samme år vedtok Stortinget at regjeringen må påse at alle kommunene sørger for et koordinert og helhetlig hjelpetilbud til voldsutsatte. Vedtaket sa også at kommunene, enten i egen regi eller i interkommunalt samarbeid, skal ha vedtatt en handlingsplan mot vold i nære relasjoner.
I 2018 var det bare 40 prosent av kommunene som hadde en slik handlingsplan. Vi håper at vedtaket fra 2022 har ført til en økning, men vi vet ikke, for det finnes ingen systematisk oversikt. Vi vet imidlertid om steder der handlingsplaner fortsatt mangler, for eksempel en stor kommune som Kristiansand.
Vi i Sanitetskvinnene krever at alle kommuner har en godt forankret handlingsplan og at alle voldsutsatte får en egen voldskoordinator. Det kan være avgjørende for å redde liv. Presset kommuneøkonomi må ikke være til hinder. Som samfunn må vi slutte å spørre «Hvorfor går hun ikke?», og i stedet gi god nok støtte til de modige kvinnene som gjør nettopp det.