Når jeg nå går løs på jobben som generalsekretær i Norges største kvinneorganisasjon, er det med vissheten om at vi langt fra er likestilt. Vi liker å kalle oss likestillingslandet. Vi er på topp i de fleste internasjonale rangeringer som handler om kvinners stilling. Norge utmerker seg med høy kvinneandel i arbeidslivet, gode ordninger for foreldrepermisjon og barnepass, og høy politisk representasjon. Vi har en diskrimineringslov og politiske virkemidler til å fremme likestilling mellom kjønn.
Bak glansbildet
Glansbildet av likestillingslandet har imidlertid noen stygge flekker. En av fem norske kvinner er blitt voldtatt, en andel som er omtrent dobbelt så høy som for ti år siden, og en av ti kvinner har opplevd alvorlig, gjentagende fysisk partnervold. Psykiske plager hos unge jenter har økt kraftig de siste ti årene, og forskerne mener det skyldes blant annet økt kroppspress. To offentlige utredninger om kvinnehelse, i henholdsvis 1999 og 2023, konkluderte med at kvinner får dårligere helsetjenester enn menn fordi kvinnehelse har lav status, er underprioritert i forskning og behandling – og at mangel på kjønnsperspektiv skaper store kunnskapshull.
Så lenge du er frisk, og ikke blir utsatt for vold eller overgrep, kan det kanskje virke som Norge er (nesten) likestilt. Men når du blir syk eller trenger hjelp etter vold og overgrep, falmer glansbildet fort.
Svikter Norge kvinners helse?
Det skjedde lite mellom de to kvinnehelseutredningene. Tiltakene som ble foreslått for å sikre kvinner likeverdige helsetjenester i 1999 ble ikke fulgt opp.
Nesten 25 år senere fant en ny utredning at de samme problemene fortsatt preger helsetjenestene våre. Kvinnehelse er underfinansiert – både i forskning og behandling. Det gir økt risiko for forsinket diagnostisering, dårligere resultater og flere bivirkninger av medisiner. Helsepersonell mangler kunnskap om vanlige kvinnesykdommer, og mange kvinner søker til private klinikker for å få hjelp med vanlige plager fastlegen burde kunne håndtere.
Likestillingslandet svikter kvinner når det kommer til helse.
Norge beskytter ikke kvinner
Når det gjelder likestillingslandets evne til å beskytte kvinner mot vold og overgrep, går ikke utviklingen bare sakte, men bakover. Vold og seksuelle overgrep har også store helsekonsekvenser. Voldsutsatte har høyere sannsynlighet for en lang rekke ulike helseproblemer og sykdom, ikke bare psykisk, men også fysisk.
Sivilsamfunnets skyggerapporter til Norges oppfyllelse av Istanbulkonvensjonen, lansert i slutten av januar, viser at Norge svikter sitt ansvar både når det gjelder forebygging av vold og hjelp i etterkant. Istanbulkonvensjonen er en avtale i Europarådet som forplikter landene til tiltak for å stoppe vold mot kvinner og vold i nære relasjoner.
Skyggerapportene viser at krisesentrene opplever rekordstor pågang, men at de mange steder er underfinansiert og må kutte enda mer på grunn av stram kommuneøkonomi. Hjelpeapparatet er fragmentert og varierer etter hvor i landet du bor. I tillegg har oppklaringsprosenten i anmeldte saker om vold i nære relasjoner falt drastisk, under en fjerdedel av sakene blir nå oppklart. Kunnskapen om vold i nære relasjoner er altfor lav, både hos folk flest og blant fagfolk som helsepersonell, politi og lærere.
Prøver du å anmelde en voldtekt, er det 80 prosent sannsynlighet for at anmeldelsen blir henlagt, og bare én av ti anmeldte saker ender med fellende dom . I retten kan du forvente invaderende spørsmål om ditt privatliv og forsvarsadvokater som prøver å så tvil om din troverdighet. Mytene om voldtekt er mange, og de lever i beste velgående, noe vi ser med all tydelighet i saken mot Marius Borg Høiby.
Vi trenger fortsatt kvinnedagen
Å snu utviklingen er ikke gjort i håndvending. Når vi ikke har kommet lenger, skyldes det at vi har flere hundre år med etterslep å ta igjen. Å fylle kunnskapshull, snu fordommer og endre helsevesenet krever målrettet innsats, kompetanse og nytenkning over mange år. Det gjøres ikke med enkeltvedtak eller små bevilgninger. Vi trenger politikere og fagfolk som bretter opp ermene og gjør jobben år etter år. Det trengs store strukturelle grep, både for å sikre kvinner like gode helsetjenester som menn, og for å sikre effektiv forebygging av vold og seksuelle overgrep – og gode hjelpetilbud for de som blir utsatt.
Regjeringen har lansert en kvinnehelsestrategi og viktige vedtak er gjort i Stortinget. Men oppfølgingen svikter. Kjønnsperspektivet mangler fortsatt. Pengene blir fortsatt ikke prioritert. Og det er fortsatt lite kvinnehelse og kjønnsperspektiv å se i sentrale dokumenter på helsefeltet.
Nylig kom en ny offentlig utredning om folkehelse uten spor av kjønnsperspektiv. Konsekvenser er at økende og alvorlige helseutfordringer som rammer mange kvinner, som spiseforstyrrelser, utbrenthet og seksuell vold, ikke er nevnt. Betydningen av kjønn er ikke nevnt i mandatet.
Kvinnehelse og vold mangler ikke politisk engasjement. «Alle» vil bekjempe vold mot kvinner og sikre god kvinnehelse – men ingen blir friskere og tryggere av politiske taler og vedtak som ikke blir fulgt opp. Skal vi komme i mål, må vi erkjenne at det er en stor jobb som ligger foran oss og gå løs på det arbeidet med den samme systematiske innsatsen som begynte med Likestillingsrådet i 1971, og som sikret oss framdrift i likestillingsarbeidet for 50 år siden.
Vi krever et nasjonalt løft for kvinnehelse nå!