Pårørende lider
De pårørende ønsker veiledning og hjelp i en vanskelig livssituasjon, noe som viser at det er et stort behov for flere veiledningsentre.
Dette har N.K.S. tatt konsekvensene av. Gjennom et forprosjekt er N.K.S. nå i ferd med å forberede etableringen av tre nye
sentre, slik at det ved begynnelsen av 2009 skal finnes et senter i hver helseregion.
Pårørende til rusmiddelavhengige er fortsatt en lite synlig gruppe som "betaler" store helse- og sosialøkonomiske kostnader i form av ansvar og omsorg for rusavhengige i sin familie. Der det offentlige tilbyr hjelp for pårørende, er fokus ofte på misbrukeren og er i liten grad definert ut fra pårørendes egne behov.
Pårørende som er i kontakt med veiledningssentrene forklarer sin situasjon som uforutsigbar og med liten mulighet for kontroll over egen livssituasjon. Dette beskrives ofte som "å leve i en konstant krisesituasjon som aldri tar slutt". Pårørende til rusmiddelavhengige rapporterer til veiledningssentrenes ansatte om hyppige sykefravær med diffuse plager. Eksempler på dette er: fysiske, psykiske, sosiale og økonomiske vansker. De forteller om konsentrasjonsvansker, søvnproblemer, depresjoner, angst, utmattelse, magesmerter og vondt i kroppen. Dette er plager som direkte kan relateres til det å ha en rusmiddelavhengig i familien uten at det alltid kommer frem ved et legebesøk.
Veiledningssenteret - et lavterskeltilbud
Sentrene tilbyr faglig veiledning, støtte og oppfølging til pårørende til rusmiddelavhengige, men med noe ulike tilbud ut
fra lokale behov. Senteret i Oslo tilbyr i tillegg telefonveiledning til hele landet. Senteret i Sandnes har i tillegg en
avdeling i Haugesund.
Veiledningstilbudet er et gratis lavterskeltilbud med det mål å bidra til økt livskvalitet, bedret helse og tryggere økonomi
for pårørende som befinner seg i en uforutsigbar og vanskelig situasjon. Veiledningssenteret er et sted hvor pårørendes egen
opplevelse av sin og familiens situasjon blir tatt på alvor, og der de kan få støtte i en vanskelig livssituasjon, treffe
andre med tilsvarende problemer å få hjelp til å se andre mulige måter å møte problemene på. De eksisterende veiledningssentrene
(Oslo og Rogaland) har ansatte med høyere sosialfaglig utdanning og bred og lang erfaring i arbeid innen rusfeltet, pårørendes
problematikk og familiesystemer.
Forprosjektet - kartlegging av behov
I 2008 har N.K.S. tatt initiativ til og finansiert et forprosjekt for å kartlegge behovet for et nasjonalt nettverk av veiledningssentre.
Daglig leder for senteret i Oslo, Lill Mathisen er prosjektleder for forprosjektet. De eksisterende veiledningssentrene dekker
regionene Helse Vest og tidligere Helse Øst. Det er derfor gjort en kartlegging av eksisterende tilbud til pårørende til rusmiddelavhengige
i forhold til Helse Nord, Helse Midt-Norge og tidligere Helse Sør. Kartleggingen er gjennomført ved at det har blitt opprettet
kontakt med andre frivillige organisasjoner, pårørende og øvrig hjelpeapparat i de aktuelle regionene.
Resultatet av denne undersøkelsen viser at pårørende til rusmiddelavhengige til dels har et tilbud i spesialisthelsetjenesten. Likevel er det lange ventelister og et nåløye for å motta hjelp. Pårørende som har sine rusmiddelavhengige i institusjon, får i noen tilfeller tilbud om veiledning ved arrangerte "pårørendeuker" ved institusjonen. I de tilfeller der den rusmiddelavhengige ikke har tatt i mot tilbud om behandling er det i liten grad tilbud til deres pårørende.
Landsforeningen mot stoff (LMS) har et landsdekkende tilbud om selvhjelpsgrupper for pårørende. Tilbakemelding fra Landsforeningen tyder på at noen selvhjelpsgrupper fungerer tilfredsstillende mens andre grupper ligger nede. Kartleggingen viser også at det i Helse Nord er et særskilt behov for veiledning, støtte og oppfølging til pårørende til rusmiddelavhengige blant den samiske befolkningen i Finnmark. Konklusjonen er at det er stort behov for tilbud til pårørende til rusmiddelavhengige i alle helseregioner og at det er mulighet for samarbeid med andre organisasjoner.
Veien videre
- Kartleggingen er et viktig verktøy for de som skal avgjøre den geografiske plasseringen av det enkelte senter, forteller
prosjektleder Lill Mathisen. - Videre vil samarbeidet med sanitetskvinnene bestå i å finne egnede lokaler i den enkelte region.
Her må vi også bli treffe avgjørelser om størrelse på senteret og åpningstider. Deretter må vi ansette fagpersonell. Disse
vil få opplæring og overført materiell og strukturer fra de eksisterende sentrene. Når dette er på plass må vi få markedsført
de nye lokale tilbudene. Deretter blir det viktig å og etablere gode samarbeidsformer mellom nettverket av veiledningssentre,
avslutter hun.
