Fastelavnsriset
På bordet foran meg står et fastelavnsris i en vase. Det har sprunget ut nå, grønne små blad som minner om at våren er i anmarsj.
Tradisjonen med ris ved inngangen til langfasten hørte en gang til en hedensk vårfest. Kvinner, dyr, jord og trær skulle vekkes til fruktbarhet ved slag av disse magiske livskvistene, som var pyntet med blomster eller frukt. Spesielt virkningsfulle var de visstnok for unge, barnløse kvinner.
Jeg kjøpte riset i Storgata på Lillehammer av ei godt voksen kvinne. Hun fortalte at det var den lokale avdelingen av Norske
Kvinners Sanitetsforening som hadde laget risene. 30 medlemmer hadde vært i sving, med klipping av kvister, binding og pynting.
Hun fortalte også at salget av fastelavensris hadde begynt allerede i 1946, og hun regnet med at årets aksjon ville innbringe
over 7 millioner kroner.
Hun spurte om jeg visste at Norske Kvinners Sanitetsforening har nesten 100.000 medlemmer, og at de hvert år bevilger over
100 millioner kroner til gode formål i lokalmiljø over hele landet?
Nei, jeg måtte innrømme at det visste jeg ingen ting om. ”Sanitetsforeningen” var et begrep fra barndommen, som minnet om
kåpekledte kvinner, foreningskvelder med håndarbeid og utlodning, innsamling til det lokale helsehuset – og årlig salg av
fastelavnsris. ”Saniteten” var omtrent som værmeldingen på radioen og vaksinen på skolen, noe som alltid hadde vært der og
som ingen la merke til. Ikke før den ble borte.
- Hvorfor heter det ”Sanitetsforening”? spurte jeg.
- Vet du ikke det heller? svarte kvinnen med fastelavnsriset.
Så fortalte hun at noen norske kvinner, med aktivisten Fredrikke Marie Qvam i spissen, i årene før unionsoppløsningen – da mange fryktet krig mellom Norge og Sverige – hadde samlet seg for å skaffe sanitetsmateriell og lære opp kvinner i førstehjelp. Den 26. februar 1896 tegnet 100 kvinner seg som medlemmer i Norske Kvinners Sanitetsforening på stiftelsesmøtet i Kristiania.
I dag arbeider organisasjonen med en lang rekke prosjekter for å bedre helse- og omsorgstilbudet i nærmiljøet, spesielt for
barn, ungdom og kvinner. Men de driver også nødhjelpsarbeid i utlandet.
Alt dette fortalte hun meg, selvbevisst og stolt.
Nå sitter jeg her og tenker: Minst en gang hver måned samles 100 000 kvinner – i bygd og by - til foreningsmøter. Ikke for
egen vinning, ikke for å få bilde eller omtale i avisa, men simpelthen for en god sak. Selvfølgelig er trivsel og vennskap
også viktig. Det er nok ikke få kaffekopper og brødskiver med egg og ansjos som blir fortært på disse møtene.
Dette er det frivillige Norge, det anonyme Norge, de som arbeider i det stille. Som nok får hederlig omtale av ordføreren
når helsestasjonen åpnes og sjekken overleveres, men som vi ellers hører lite om. Når leste du sist i Dagbladet eller VG om
sanitetskvinnene? Og når så vi et fjernsynsprogram om denne stillfarne folkebevegelsen?
Jeg skulle gjerne visst hva de tenker – sanitetskvinnene - når de leser om topplederne i de statlige helseforetakene, som
i tillegg til skyhøye lønninger også tar med seg fallskjermer og pensjoner i millionklassen, bare de viser seg udugelige nok.
Den stigen de bruker for å klatre opp og forsyne seg fra øverste hylle, den har disse kvinnene med nøysomhet og innsats vært
med å bygge.
Fra sidelinja – og på en dag som denne – løfter jeg det grønne fastelavnsriset og hilser høytidelig Norske Kvinners Sanitetsforening. Og jeg merker at fastelavnsriset har magisk kraft. Det får våren til å komme. Også i år.
Av: Inge Eidsvåg for NRK P1s morgensending mandag 8. mars 2004
