 |
| Anbjørg Sætre Håtun var også møteleder under paneldebatten under Kvinnehelsedagene til N.K.S. Foto: Athenas.no |
Tekst: Anbjørg Sætre Håtun, Kronikk fra VG. Gjengitt med tillatelse fra VG.
Nylig arrangerte Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) en kvinnehelsekonferanse, der det blant annet ble invitert til debatt mellom ulike aktører fra det medisinske fagmiljøet, fra politikken og fra Norges forskningsråd. Under ordvekslingen kom
det fram at vi dessverre fremdeles har store medisinske kunnskapshull knyttet til kvinners helse i Norge.
Hvorfor er det slik?
En av de viktigste grunnene er selvfølgelig at mye av den medisinske forskningen som gjennom tidene har blitt gjort, er blitt
gjort på menn. Nettopp det skaper problemer når vi i dag vet at det er store kjønnsforskjeller, både når det gjelder utbredelse,
symptomer og behandling av en rekke sykdommer.
Ta for eksempel den sykdommen som er den vanligste dødsårsaken blant norske kvinner: Hjerteinfarkt. I mange tilfeller tar det lengre tid før kvinner med hjerteinfarkt blir innlagt på sykehus enn menn. Det skjer trolig fordi en kvinne som er i ferd med å få et hjerteinfarkt kan få andre symptomer enn en mann. Menn har gjerne tydelige symptomer som smerter og sammensnøringer i brystet med utstråling til hals og armer. Mens kvinner har mye diffuse symptomer som tretthet, andpustenhet, kvalme, oppkast samt smerter i nakke, armer og skuldre.
Her er vi kanskje ved kjernen av det som ser ut til å være en stor utfordring i forhold til diagnostisering og tilbud om riktig behandling for mennesker som blir syke. Helsevesenet fungerer best på tradisjonelle, konkrete sykdommer og lidelser, og ikke fullt så bra på sammensatte og mer diffuse lidelser.
Hvordan kan vi bli bedre?
I Sverige har Forskningsrådet (FAS) et eget kvinnehelseprogram: Stress, utmattelse, reproduksjon og osteoporose er stikkord
for noen av de 17 kvinnehelseprosjektene som har fått støtte fra det svenske Forskningsrådet. Et slikt tilsvarende kvinnehelseprogram
har vi ikke i Norge. Norges forskningsråd er riktignok opptatt av at kvinnehelseperspektivet skal ivaretas, men de har ikke
noe eget program med fokus på kvinnehelse. Og mens norske forskere må nøye seg med syv millioner kroner i året, får svenskene
30 millioner årlig over en treårsperiode for å finne ut mer om kvinners helse.
Etter helgens debatt i regi av Norske Kvinners Sanitetsforening kom det fram mange synspunkter på hva vi kan bli bedre på, i forhold til å ivareta kvinnehelseperspektivet innenfor medisinsk forskning. Her er noen punkter jeg tenker norske helsemyndigheter bør være opptatt av, når de skal legge planer for hvordan ivareta kvinners helse i årene som kommer: Vi lever stadig lenger. Ifølge SSB var gjennomsnittlig levealder for kvinner på 1800-tallet 48 år. I dag er den 83 år. Det at vi stadig lever lenger, vil også si at kvinner i dag lever lenge uten østrogen. Hva vet vi om det i forhold til kvinners helse og eventuell utvikling av sykdom?
Lav status
Kvinnehelse har tradisjonelt sett ikke hatt særlig høy status, verken blant leger eller blant forskere. Hva kan gjøres for
å heve status på kvinnehelseforskning? Diffuse kvinneplager som for eksempel kroniske muskelsmerter og kronisk tretthet kan
være vanskelig å forstå, fordi legen ikke finner noe galt ved den kliniske undersøkelsen. Hvordan møtes disse utfordringene?
Den typiske hjertepasienten er ikke lenger en mann i femtiårene. Hun er en eldre kvinne, som kanskje føler at legen ikke lytter til henne. Hvordan møte den utfordringen? Kvinner er spesielt utsatt for negative effekter av langvarig stress, i form av utbrenthet og utmattelse. Hvordan møte denne utfordringen? Hvordan kan vi på best mulig måte ivareta minoritetskvinner og bedre deres helse og livsvilkår? Hvordan er sammenhengen mellom kvinners psykiske helse og det faktum at de er kvinner? Hvilken sammenheng er det mellom sårbarhet for depresjon og angst knyttet til kvinnekroppens fysiologiske produksjon av kvinnelige kjønnshormoner? Hvorfor får mange norske kvinner svangerskapsrelaterte plager som for eksempel bekkenløsning? Og hvorfor finnes det ikke mer forskning på behandling av det? Dette er noen innspill på hva vi bør få mer kunnskap om for å kunne ivareta kvinnehelseperspektivet.
Like muligheter
Vi ønsker et helsevesen som gir oss like muligheter når det gjelder utredning, diagnostisering, behandling og rehabilitering
uavhengig av om vi er kvinne eller mann. Derfor bør vi i Norge bli mer opptatt av forskning som undersøker hvorfor kvinner
og menn har ulike symptomer, og hvilke konsekvenser det bør få for behandling. Og ikke minst så bør statusen til og forståelsen
av kvinners helse heves.
