 |
| Foto: ScanStockPhoto |
I 2000, etter en bølge med store oppslag om barnefattigdom, tok N.K.S. initiativ til et landsomfattende, handlingsrettet forskningsprosjekt
som skulle kartlegge og gi kunnskap og grunnlag for handling sentralt og
lokalt for Norske Kvinners Sanitetsforening.
- Forskningsprosjektet har vært svært betydningsfullt. Det som har gjort prosjektet unikt, er at vi har intervjuet barn og
foreldre, og da et stort antall barn og foreldre over hele landet. Vi har fulgt de samme familiene gjennom nesten 10 år, i
form av intervjuer i 2003, 2006 og 2009. Det at vi har benyttet både intervjudata og registerdata fra Statistisk Sentralbyrå
gjør også prosjektet spesielt. Vi har i tillegg kombinert både kvalitative og kvantitative data, sier prosjektleder Mona Sandbæk.
Overraskende funn
Noen av hovedfunnene i undersøkelsen viser at den lave inntekten kan sitte i lenge. På den ene siden befant mange av familiene
i lavinntektsutvalget seg, allerede året etter, ikke lenger under den definerte lavinntektsgrensen som prosjektet benyttet.
På den andre siden ser vi at mange, selv etter åtte år, henger etter.
- Lav inntekt er et forbigående fenomen for noen, for andre en vedvarende tilstand. Sistnevnte gjelder særlig ikke-vestlige
familier, enslige forsørgere og de som er utenfor arbeidsmarkedet, sier Sandbæk.
Det at man innen fattigdomsforskning har vektlagt å intervjue både barna og foreldrene selv, har gitt ny kunnskap om hvilke
strategier barn og foreldre benytter for å håndtere et liv på lav inntekt. Flere studier, også internasjonalt, viser at de
fleste fattige foreldre gjør en stor innsats for at barna skal få et så normalt liv som mulig. De forsaker ting til seg selv
og til hjemmet, for at barna skal få det de trenger.
Men selv om foreldrene prioriterer barna, betyr ikke det at fattigdommen ikke har konsekvenser for disse barna. De vanskeligst
stilte kan oppleve å ikke ha mat i huset, ikke kunne være med i bursdager, på klasseturer og andre fritidsaktiviteter.
Barna på sin side er redde for å bli ekskludert, og de bruker mange strategier for ikke å bli det: Mange forsøker å skjule
at de ikke har penger. De bruker ofte uttrykket ”jeg gidder ikke”, når de ikke har råd til å være med på en bestemt aktivitet.
Mange reduserer ønskene sine og tilpasser seg en tilværelse med færre handlingsmuligheter enn det barn flest har. Barn kan
også la være å spørre om ting de har lyst på, fordi de tror, eller vet, at familien ikke har råd, dette for å beskytte foreldrene
sine.
- Selv om vi nå vet mer om hva foreldrene og barna gjør, så betyr ikke det at man skal overlate konsekvensene av fattigdom
til dem alene. Det er viktig å støtte opp om viljen de har til å forsørge barna, med velferdsordninger som sikrer inntekt,
sier Sandbæk. Hun påpeker at det koster å leve med lav inntekt, det sliter både psykisk og fysisk, spesielt når det varer
over tid.
- Derfor er det veldig viktig med tiltak fra det offentlige og fra frivillige organisasjoner som N.K.S. Det som er spesielt
verdifullt med frivillige organisasjoner, er det arbeidet de utfører i nærmiljøet, eksempelvis å opprette samlingsgrupper
for minoritetskvinner, familiestøtteprogram for småbarnsfamilier og leirtilbud for barn fra familier med dårlig økonomi. Staten
må ta ansvar for den økonomiske inntektssikringen og lovfestede rettigheter, mens organisasjonene kan tilby supplerende tiltak
til enkeltindivider og grupper, mener Sandbæk.
Tiltak for en bedre hverdag
Prosjektet har vist hvor utrolig mye det betyr for foreldrene selv å kunne sørge for sine barn.
- En konklusjon vi trekker av dette, er at det er viktig at universelle velferdsordninger opprettholdes, som for eksempel
barnetrygd, i tillegg til inntektsprøvede ytelser som bostøtte, sier hun.
Man må også ta for seg barneperspektivet i velferdsordningene, for eksempel hva angår kommunale boliger. Hvordan er det å
vokse opp under slike forhold? Flere undersøkelser viser at disse har en lav standard og mange problemer følger med slike
boliger. Hvordan oppleves dette av barna? Føler de seg utrygge? Vil de ikke ta med venner hjem, fordi de skammer seg over
hvordan de bor? Barn har rett til å få sin økonomiske situasjon vurdert, ikke bare foreldrene.
Videre er det også viktig med tiltak direkte rettet mot barna, som retten til gratis skole. Det skal ikke koste noe ekstra
å gå på skolen. Mange foreldre bekymrer seg over ekstrautgifter som turkasse og dyre skoleturer, som krever ekstra utstyr.
– Det samme gjelder retten til gratis fritidsaktiviteter, retten til ikke å bli utelukket på grunn av økonomi. Det kan være
så enkelt som at man får en fritidsaktivitet gratis. Men det må gjelde alle, for å unngå stigmatisering. Det betyr mye for
barn ikke å skille seg ut, men leve så vanlig som mulig, sier Sandbæk
