Av Anne-Karin Nygård, generalsekretær Norske Kvinners Sanitetsforening
Illustrasjonsfoto
Tenk deg at hjemstedet ditt rammes av en tragedie. Kanskje noe liknende som det som nå har skjedd i Ålesund. Hjemmet ditt forsvinner og dine nærmeste er savnet. Tenk om et barn blir drept, et tog sporer av eller en industriulykke fører til utslipp av giftige gasser. Mange oppgaver i krisesituasjoner som dette ivaretas av det offentlige og profesjonelle yrkesgrupper. Likevel er frivillig innsats viktig når lokalsamfunn eller enkeltmennesker rammes.
I dag åpner en stor konferanse for oss som jobber i frivillig sektor på Lillestrøm. Konferansen skal markere at vi er halvveis ut i Regjeringens Soria Moria-erklæring. I Regjeringens frivillighetsmelding som kom i fjor er det et kapittel om beredskap når det skjer kriser, ulykker og katastrofer. I Frivillighetsmeldingen har Regjeringen brukt en for snever definisjon av begrepet bredskap og knytter det kun til selve redningsarbeidet. Det er mange ledd som må være på plass for at en redningsaksjon skal bli vellykket. Dette kan dreie seg om forpleining av hjelpemannskaper, trøst og omsorg til pårørende eller rammede, opprette krisemottak eller sørge for husly. Alle disse faktorene må være med for at vi skal kunne si at vi har en helhetlig beredskap.
Meningsfull innsats
Redningsarbeid er en unntakstilstand. Beredskapen må også sørge for at menneskelige behov dekkes under unormale omstendigheter.
Vi må ikke undervurdere betydningen av at frivillig mannskap opplever at deres innsats er meningsfull. Vi som samfunn må sørge
for at frivillige kan bidra og gi dem gode arbeidsforhold selv under uforutsigbare situasjoner. Hvis frivillige føler at de
kan bidra og at innsatsen blir verdsatt, vil det øke muligheten for at de stiller igjen og det gir frivillig beredskap et
godt omdømme. Dette bidrar til trygghet i lokalsamfunnene våre hvis det verst tenkelige skulle skje.
Omsorg på kommando
Norske Kvinners Sanitetsforening har vært en beredskapsorganisasjon siden 1896. Organisasjonen har bidratt med sanitet og
omsorg i to verdenskriger. Sanitetskvinnene har vært med i Landsrådet for Heimevernet siden 1951. I etterkrigstiden var våre
frivillige med å sikre beredskap og trygghet i en tid da mange følte at verden var usikker. Etter den kalde krigen har begrepene
"samfunnssikkerhet" og "sårbarhet" kommet på dagsordenen, bla. gjennom Willoch-utvalget.
Samfunnet nå er mer komplisert og sårbart for ulykker, naturkatastrofer eller terrorhandlinger. Mange bosteder er kun oppvarmet av elektrisitet, slik at langvarige brudd i elektrisitetsnettet skaper alvorlige situasjoner vinterstid. Varehandelen er avhengig av databaserte bestillingssystemer og elektroniske kasseapparater. Kundene har ikke mye kontanter på seg, og er avhengige av internettbaserte bankkort-automater. Butikker og bedrifter har ikke store lagre lenger, men er avhengig av leveranser hver dag, noe som skaper problemer hvis veiforbindelser blir brutt. Kommunikasjon er basert på et fungerende mobiltelefon-nett. Alt dette innebærer at kriser faktisk kan slå hardere ut på kortere tid enn for en generasjon eller to siden. Dette reiser nye utfordringer, også for frivillig sektor.
En hånd å holde i
Sanitetskvinnenes rolle i dag er å stille med hus, mat og omsorg under ulykker, kriser og katastrofer. Våre frivillige er
under kommando av politi, forsvar eller andre som har ansvar når det skjer ulykker og kriser. Vi er beredt til å samarbeide
og forberedt til å bidra. Ofte så er det ulykker og hendelser i lokalmiljøet som går mest inn på oss. Bare i løpet av det
siste året har ulykker vist at også lokalsamfunn og enkeltmennesker her hjemme kan rammes hardt. Bussulykken i Trøndelag tidligere
i vinter er eksempler på det. Under leteaksjonene etter en padler i Sel og en turgåer i Rindal stilte sanitetskvinnene med
varm mat, hjelp til letemannskapene og støtte til pårørende.
Omsorgen og medmenneskelighet er nødvendig for at vi skal kunne si at vi har en helhetlig beredskap. Vi må være forberedt på å møte alle sider av en krise. Vi må være beredt til å stille over flere dager og å alltid være klar til å trå til ved neste ulykke. Dette er innsats som er en selvfølgelig forutsetning for vellykket redningsarbeid; så selvfølgelig at den ofte glemmes - helt til den mangler. For de som rammes er det ofte det varme håndtrykket eller pleddet rundt skuldrene som gjør at de får krefter til å kjempe videre.
Ikke konkurranse, men fylle udekkete behov
N.K.S. har som mål å få til et forpliktende samarbeid mellom sanitetsforeningene og kommunen i katastrofe-, krise- og ulykkestilfeller.
Vi skal ikke konkurrere med kommunale instanser eller profesjonelle. Vi skal være et supplement til det offentlige hjelpearbeidet.
Sanitetskvinnene og/eller andre frivillige kan fylle den viktige rollen som omsorgsgivere i det lokale beredskapsarbeidet.
Kommunene, med ordføreren i spissen, har ansvar for alt praktisk beredskapsarbeid i egen kommune. En rekke andre offentlige
instanser er bidragsytere, blant annet politiet og kirken. De fleste kommuner har en overordnet beredskapsplan og mange kommuner
har gjort en sårbarhetsanalyse for sin egen kommune. Totalt har Sanitetskvinnene 57 lokale omsorgsberedskapsgrupper i 16 fylker.
Vårt mål er at Sanitetskvinnenes omsorgsberedskap skal bli en integrert del i beredskapsplanleggingen i alle kommuner der
det er sanitetsforeninger.
Omsorgsberedskap oppleves ofte som selvsagt. Derfor blir det sjelden nevnt eller skrevet om. Som samfunn må vi synliggjøre den, få den inn i de beredskapsplaner og avtaler som utarbeides og ikke minst verdsette den. Sanitetskvinnene er beredt og forberedt til å bidra og vi i oppfordrer Regjeringen til å inkludere også dette viktige arbeidet i sin forståelse av beredskap nå i siste runde før Soria Moria.
Mer informasjon om konferansen "Halveis til Soria Moria - som pilot eller passasjer" finner du her
